Ulv i fåreklær

Før var det den karismatiske predikanten, mens i disse dager er det kanskje oftere den åndelige veilederen eller guruen.

Karismatisk leder

OBS. Inneholder noen spoilere

Jeg så TV2-serien "Kollaps - profeten i Bærum" hvor dokumentarskaperen Finn-Erik Rognan følger Christian Sønstebø over en to års periode. Sønstebø drev Nordhaug gård i Bærum hvor det er flere, også familier med barn, som har bodd på gården i et eget fellesskap med ham som en slags lederfigur. De lever i et lukket miljø selv om det er flere som har vanlige jobber. Nå er det jo slik at en TV-serie blir klippet for å fortelle en historie og det blir tatt narrative grep, slik at man kanskje ikke ser situasjoner i kontekst. Allikevel er det enkelte forhold som kommer frem, som det er naturlig å være skeptisk til.

I en av episodene leser Rognan opp for en av kvinnene som holder til på gården, som har begynt å reagere på ting som skjer der, hva som er kjennetegn ved sekter. Det er flere typiske kjennetegn som sees hos Sønstebø. Nå er ikke mitt poeng å henge ut ham, men heller å se på andre interessante problemstillinger som røres ved i serien.

Traumatiske hendelser

Rognan selv påpeker at han synes et fellestrekk ved mange som har flyttet til gården (og the Ark, et lignende sted i Costa Rica som de besøker i serien), har tidligere opplevd hendelser som kan karakteriseres som traumatiske.

Hva kan traumer gjøre med oss?

Hva er et traume? Ordet traume kommer fra gresk og betyr "sår", forenklet sagt kan vi si at det er en rystende opplevelse som virker skadelig på en person i lang tid (NAOB). Mer spesifikt oppstår traumer når en hendelse, en serie hendelser eller en situasjon oppleves som fysisk eller følelsesmessig skadelig eller livstruende, og gir varige negative følger for hvordan man fungerer og for ens psykiske, fysiske, sosiale, følelsesmessige eller åndelige velvære.

Traumer fryses i tid: Peter Levine (1942–) som utviklet tilnærmingen Somatic Experiencing, tar utgangspunkt i observasjoner av dyr og beskriver hvordan kroppen har medfødte forsvarsreaksjoner på fare. Du har sikkert hørt om kamp (fight), flukt (flight) og frys (freeze). Dyr kan for eksempel skjelve eller riste etter en truende situasjon før de vender tilbake til normal aktivitet, bare se på hunden eller katten din, de rister seg som regel for å regulere nervesystemet. Levine mener at mennesker også har slike instinktive reaksjoner, men at vi kan hemme eller undertrykke dem. Ifølge hans teori kan dette bidra til at reaksjonsmønstre knyttet til overveldende erfaringer "lagres" i kroppen, også etter at faren er over.

Kroppens alarmsystem kan bli overfølsomt: Bessel van der Kolk (1943-) beskriver hvordan traumatiske erfaringer kan påvirke kroppens stressreaksjoner og hvordan kroppen reagerer på påminnelser om det som skjedde, altså den traumatiske hendelsen. Det kan være en lyd, en situasjon eller en bestemt relasjon som kan utløse sterk uro selv når personen ikke lenger befinner seg i den opprinnelige faresituasjonen. Slike reaksjoner er blant fenomenene som er beskrevet i forskningen på posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

To be shaken to the core

Traumer kan rokke ved grunnleggende tillit til verden: Ronnie Janoff-Bulman utviklet en teori om at mennesker har grunnleggende antakelser om seg selv og verden, og at vi gjerne går rundt med en mer eller mindre ubevisst følelse av at verden er noenlunde trygg, at ting skjer av en grunn, og at vi selv har en viss verdi og kontroll over livet vårt.

Men alvorlige hendelser kan utfordre disse antakelsene, for eksempel hvis man plutselig opplever et tap kan begynne å stille spørsmålstegn ved om livet har noen mening eller rettferdighet. Eller hvis man utsettes for vold kan man oppleve verden som langt farligere enn før. Et annet eksempel er om man blir sviktet av noen man stoler på, kan man miste tilliten til andre mennesker.

Slike hendelser kan skape et behov for å bygge opp igjen en forståelse av hvem man er, hvordan verden fungerer, og hva man kan stole på. Altså verden kan oppleves som farligere enn før, og man har behov for at den oppleves tryggere.

Hvis vi tenker på et sted som Nordhaug gård, hvor man drev med selvberging og dyrking, hadde et fellesskap med likesinnede osv., er det lett å forstå at et slikt miljø kan gi følelse av trygghet og tilhørighet. Uten at jeg skal si at dette er årsaken til at de som har vært på denne gården eller lignende steder har valgt å dra dit.

Personlig erfaring

De siste årene har jeg ikke klart å stå i jobb, og jeg har slitt med angst og depresjon. Det gjør noe med et menneske og selvfølelsen. Det er vondt å føle at man ikke mestrer, samtidig som man mister mye sosialt med å ikke kunne jobbe, og det treffer å ikke kunne være nyttig eller bidra, at man har en plass i samfunnet. Mye av dette handler om identitet, "Hvem er jeg hvis jeg ikke jobber? Hvem er jeg hvis jeg ikke mestrer x og y?", og mange av tingene/aktivitetene som tidligere ga meg noe, sluttet å gjøre det.

For meg har det vært som å skrelle en løk, hva hvis man tar bort alle lagene man trodde var "seg"? Man tar bort jobb, man tar bort så mye av det man gjør, da står man igjen med hvem er jeg uten alt jeg gjør? Har jeg verdi uten alt jeg gjør, og ja vi har jo alle verdi i vår væren, at vi finnes, men samfunnet er tuftet på at mye av vår verdi ligger i hva var kan bidra med til (effektivitets- og produksjons) samfunnet i form av en funksjonell kropp (i tillegg til at kroppen og utseende vårt har blitt et produkt.)

Finne mening i lidelse

Dypest sett tror jeg det handler om å finne mening i lidelsen som kan følge med traumer og andre krevende livserfaringer, fordi slike opplevelser er vanskelige og tar lang tid å håndtere og fordøye. En uunngåelig del av det å være menneske er å erfare tap og lidelse, og sykepleieteoretikeren Joyce Travelbee (1926–1973) mente at vi har en tendens til å lete etter mening når vi erfarer lidelse, smerter og sykdom. Og at en slik søken kan bidra til personlig utvikling og vekst.

Dette er i tråd med det psykologen Crystal L. Park fant i studier på hvordan mennesker skaper mening i møte med stress, tap og traumer. Hun beskriver (2010) hvordan mennesker har et grunnleggende behov for å forstå erfaringene sine og få dem til å henge sammen med det de allerede tror om livet. Hun skiller mellom to ulike former for mening:

• Overordnet mening: De grunnleggende forestillingene våre om livet, rettferdighet, trygghet og hvordan verden fungerer.
• Meningen med den konkrete hendelsen: Hvordan vi forsøker å forstå det som faktisk har skjedd, og hvilken plass det skal få i livshistorien vår.

Når man opplever noe stressende eller traumatisk, kan det utfordre eller endre det man tidligere har trodd om livet og virkeligheten, derfor er det ikke så rart man kan endre syn og holdninger når man opplever traumer og krevende livssituasjoner.

Hvorfor dras noen til religion og fellesskap?

Videre har Park forsket på hvordan religion kan brukes til å skape mening og hjelpe oss til å håndtere belastende livshendelser, og undersøkte personer som hadde mistet noen de sto nær, sammenhengen mellom religiøsitet, hvordan personene forsøkte å skape mening i tapet, og hvordan de tilpasset seg etter dødsfallet.

Park fant at religiøs tro kan gi mennesker en ramme å forstå det som har skjedd, og for en sørgende kan troen for eksempel gi et språk for døden, forestillinger om et liv etter døden eller en forståelse av at tapet inngår i en større sammenheng.

Hva betyr dette? Altså at vi mennesker ofte leter etter mening med vår lidelse, og at noen ganger søker vi til religion. Samtidig er det et skille mellom religion og åndelighet, men det er et tema for et annet innlegg.

Vår menneskelighet

Som vi har vært inne på i andre innlegg, har vi mennesker vært avhengig av en flokk for å overleve, og to grunnleggende behov hos mennesket er trygghet og tilhørighet. Abraham Maslow (1908-70) mente vi har følgende grunnleggende behov: fysiologiske behov, behovet for trygghet, kjærlighet og tilhørighet, samt for anerkjennelse, og til slutt behovet for utvikling og selvrealisering. Senere har Roy Baumeister (f.1953) og Mark Leary (f.1954) vist at behovet for å høre til er så sterkt at mangel på tilhørighet kan gå ut over både den psykiske og den fysiske helsen vår. Altså er dette medfødte mekanismer i oss, uavhengig av om vi opplever traumer eller ikke.

Rognan påpeker et gjentagende mønster ved Sønstebø sin atferd, som han har ovenfor de som bor på gården: han driver med såkalt lovebombing, altså det å påvirke eller manipulere noen ved å først overøse dem med oppmerksomhet og hengivenhet. Dette er en teknikk som ofte sees i sekter, hos kjærlighetssvindlere, ved partnervold og i destruktive relasjoner med tvangskontroll.

En av deltagerne som tidligere har bodd på gården og er involvert i ulike prosjekter med Sønstebø, bl.a. en "mannegruppe" og mulig drift av en ny gård (Dalbo), sier selv "Jeg har et farssår" og forteller om en fraværende far. Ut fra konteksten og klippingen kan det tolkes som han implisitt sier at Sønstebø er en slags farsfigur for ham. Og han finner etterhvert ut at han ikke ønsker å gå inn i prosjektet med Sønstebø på Dalbo, og Rognan spør hva som gjør at han velger å avslå ham hvorpå han sier "Det er magefølelsen min" (hurra for intuisjon!) Kort sagt, han er ikke den eneste som merker at noe skurrer med Sønstebø, og som stiller kritiske spørsmål eller tar avstand fra enkelte sider ved Sønstebøs atferd m.m.

Rognan forteller at han selv har samtaler med psykolog og andre fordi det gjør noe med han å filme dokumentaren, at atferd som han synes er spesiell i starten, blir han etterhvert vant med, og han begynner å nesten tvile på seg selv og sin egen oppfatning. Et relevant begrep her er normalisering av avvik (normalization of deviance) som betyr at noe som først ble oppfattet som feil eller unormalt, gradvis blir sett på som normalt. Dette skjer ikke i ett stort hopp, men i små steg, og sosiologen Diane Vaughan beskrev utviklingen slik: det uventede blir det forventede, og det forventede blir det aksepterte. Det blir en sakte forskyvning av grenser, og dette fenomenet kan ses i ulike bedrifter og etater, helsevesenet, industri og byggebransjen, oljenæringen samt luft- og romfart.

Maktstrukturer og (mis)tillit

Sønstebø gir tydelig uttrykk for sin mistillit til politikere, og noe som er felles for noen i miljøet som trekkes mot han er kritikk mot dagens skolesystem og andre samfunnssystemer og institusjoner.

Mistillit til politikere

I Norge har man fortsatt høy tillit sammenlignet med andre land. Tilliten til regjeringen i Norge falt fra 64 % i 2021 til 48 % i 2023, og var på 57 % i 2025, som er over OECD-snittet på 40%. Men tilliten til politikere som yrkesgruppe er lavere globalt.

I følge Ipsos sin globale tillitsindeks fra 2024, som dekker 32 land rangerer politikere nederst når man rangerer ulike yrkesgrupper: bare 15 % sier at de stoler på dem, og lavest tillit har man i Argentina, der bare 6 % mener politikere fortjener tillit. Statsråder er også blant de fem yrkene med lavest tillit i undersøkelsen med 20 %.

Hvorfor har man mistillit til politikere?

Bla deg gjennom denne👉:

‹ ›

Videre mener 40 % i følge Edelman at "fiendtlig aktivisme" er en akseptabel måte å skape endring på, andelen er høyest blant 18–34-åringer, på 53 %. "Fiendtlig aktivisme" defineres som å angripe folk på nett (27 % godtar det), spre desinformasjon med vilje (25 %), true med eller utøve vold (23 %) og skade eiendom (23 %).

Maktesløshet og avmakt

Dette henger sammen med politisk mestringstro (political efficacy), altså følelsen av at egen politisk handling har, eller kan ha, innvirkning på den politiske prosessen. Kort sagt: troen på at det du gjør, som å stemme, engasjere deg eller si fra, faktisk betyr noe. Dette begrepet ble introdusert av Campbell, Gurin og Miller i The Voter Decides (1954).

Det skilles ofte mellom intern og ekstern mestringstro, hvor intern handler om man føler seg i stand til å forstå og delta (nok kunnskap og ferdigheter), mens ekstern mestringstro, altså om man tror tror myndighetene og politikerne bryr seg om og tar hensyn til hva vanlige innbyggere mener (bl.a. Converse (1972) og Balch (1974)).

Fremmedgjøring

Et relevant begrep for hvorfor noen ikke finner seg til rette, mister tillit eller søker til steder utenfor storsamfunnet kan være fordi man kjenner på fremmedgjøring. Sosiologen Melvin Seeman (1918-2020) gikk gjennom hvordan begrepet fremmedgjøring ble brukt, og fant at det handlet om fem ulike varianter av eller uttrykk for nettopp dette (1959). Begrepet hadde tidligere vært sentralt hos klassiske samfunnstenkere som Marx, Weber og Durkheim, men det ble brukt så ulikt at det var nesten umulig å forske på, derfor systematiserte Seeman begrepet og beskriver følgende varianter:

1. Maktesløshet (powerlessness)
2. Meningsløshet (meaninglessness)
3. Normløshet (normlessness)
4. Kulturell fremmedgjøring (cultural estrangement)
5. Selvfremmedgjøring (self-estrangement)
6. Sosial isolasjon (social isolation). Lagt til i 1975.

Det at flere uttrykker misnøye mot maktstrukturer og hvordan samfunnet er i dag, er kanskje ikke så rart. Jeg tror mange lengter etter noe autentisk og som er i tråd med egne verdier. Skolesystemet er et kapittel for seg selv, og det må vi nesten se på i et annet innlegg #NewPublicManagement. Det kommer også et innlegg om sekter, psykologien og mekanismene i det.

Det er mange ulike måter å være menneske og å leve på, kanskje vi kan ha litt større omsorg og mindre fordømmelse for andre sine valg selv om vi ikke ville valgt det samme selv? Det kan virke sprøtt på overflaten, men som oftest er det veldig menneskelige og logiske mekanismer ut fra hva man erfarer. Ikke at jeg unnskylder eller er enig i Sønstebø sin atferd.