Et blikk på den indre stemmen

Vi drukner i ytre stemmer, og vi har gjerne flere stemmer i oss som kjemper om oppmerksomhet. Her skal vi se på hva den indre stemmen kan være.

Hva menes med indre stemme?

Det finnes ulike definisjoner og forståelser av begrepet ”indre stemme", samtidig som det ikke finnes én etablert, standardisert definisjon. Vi kan oppleve å ha flere indre stemmer, som det dessuten kan være vanskelig å skille eller er motstridende. Derfor skal vi nå prøve å skissere et knippe relevante forståelser, uten å si at disse er de eneste riktige forståelsene.

Ulike forståelser

Hvis man googler "indre stemme” eller ”inner voice” kommer det opp ofte opp treff som beskriver indre tale (inner speech), altså den indre monologen man har med seg selv. En underkategori av dette igjen er indre dialog (self-talk) som deles i både positiv og negativ selvsnakk, hvor kjente navn på forskningsfeltet er f.eks. Hackfort & Schwenkmezger (1993), Antonis Hatzigeorgiadis (idrettspsykologi) og Ethan Kross (som forsket på såkalt "distansert selvsnakk”). Men vi skal nå se på det man ofte i hverdagslig tale kaller indre kompass, magefølelse, intuisjon, el.l., ofte hvor noe "føles riktig” uten at man kan forklare hvorfor.

Indre kompass

Carl Rogers (1902 – 1987) mente at ethvert menneske har en medfødt indre vurderingsprosess han kalte organismic valuing process, som fungerer som et slags indre kompass: altså som gjør at vi kjenner hva som er rett for oss selv. Problemet er dersom vi gradvis lærer å overdøve dette kompasset gjennom oppveksten: f.eks. når kjærlighet og aksept er betinget ("du er verdifull hvis..."), vil vi endre vår egen indre vurdering med andres standarder (conditions of worth). Da vil vi går fra å søke og stole på svar som kommer innenfra, til å søke svar utenfor oss selv (locus of evaluation).

Hva er OVP? Det kan høres litt tungvint og fremmed ut med organismic valuing process. Vi er organismen det er snakk om, så det kunne kanskje het "menneskelig vurderingsprosess" i stedet. Han mener at hvis vi undertrykker eller forvrenger det vi faktisk føler i øyeblikket (hemmer) for å tilpasse oss det vi tror vi må være, fremfor å anerkjenne og akseptere (fremmer), så oppstår det en inkongruens. Dette kan oppstå på grunn av conditions of worth, altså at vi har lært at bestemte følelser eller behov er «feil». F.eks:

• "Jeg må være snill, jeg skal ikke bli sint på andre."
• "Jeg må være flink, jeg kan ikke innrømme at jeg ikke mestrer dette."
• "Jeg må være takknemlig, jeg har ikke lov til å være misfornøyd."
• "Jeg må sette andre først, mine egne behov er egoistiske."

Hva betyr locus of evaluation? Locus er latin og betyr sted, plass eller posisjon, og LOE kan forstås som stedet/punktet hvor vurderingen har sitt utgangspunkt og kan på norsk oversettes til noe slikt som evalueringsfokus eller vurderingssted. Når vurderingspunktet er i oss selv bruker vi våre egne erfaringer som utgangspunkt, hvis vurderingspunktet derimot ligger hos andre, blir andres vurderinger og forventninger målestokken vår. Det som avgjør om LOE ligger i oss eller utenfor oss selv handler bl.a. om vi ble møtt med betingelser for godtatt og ønsket atferd, det som Rogers kaller conditions of worth. Det er selvfølgelig andre faktorer som spiller inn og er ikke er hugget i stein, så selv om vi f.eks. føler at vi må leve opp til visse krav eller standarder utenfra kan vi lære å stole på egen stemme igjen, altså endre locus fra ytre til indre.

Hvordan fungerer det indre kompasset?

Noe som er relevant i denne sammenheng er teorien om felt sense av Eugene Gendlin (1926 – 2017), og kan oversettes til "følt betydning" eller "følt fornemmelse”. Gendlin, som forøvrig samarbeidet med Rogers, prøver å beskrive hvordan vi faktisk får tilgang til denne «indre» kunnskapen. Gendlin mener man kan få tilgang til denne såkalt følte fornemmelsen gjennom en prosess han kaller for focusing.

Ikke overraskende trenger vi å vende oppmerksomheten innover, mao. starter man med det som ofte kalles interosepsjon, altså det å sanse kroppens indre signaler. Et viktig poeng er at man retter fokuset bort fra hodet og tankene, og over i kroppen, og det kan minne om mindfulness fordi man (så godt det lar seg gjøre) unngår å dømme eller analysere. Men forskjellen er at man ved mindfulness ofte skal være en observatør, mens man ved focusing har en mer aktiv tilnærming, retning og hensikt: først inviterer man inn fornemmelsen for så å gå i dialog med den. Deretter kan det oppstå noe Gendlin kaller felt shift, altså en endring hvor man merker en kroppslig fornemmelse der noe fastlåst gir slipp, og nye innsikter kommer.

Som du kanskje ser er det flere likheter med andre teorier og tilnærminger, som f.eks. traumefokuserte Peter Levine (Somatic Experiencing) og Bessel van der Kolk, samt gestaltterapi. Da er det kanskje ikke så overraskende at Gendlin regnes som en av pionerene innenfor den somatiske/kroppsorienterte retningen.

More than a feeling!

Det er en vanlig oppfatning innenfor klassisk tenkning at gode beslutninger blir tatt på grunnlag av ren logikk og at følelser bare forstyrrer, men António Damásio (1944-) hevder derimot at følelser spiller en avgjørende rolle i evnen til å ta raske, fornuftige beslutninger, og attpåtil i komplekse, usikre situasjoner. Han kan sies å gi den nevrovitenskapelige forklaringen på magefølelse, og på det Gendlin beskriver fenomenologisk gjennom felt sense, og har utviklet en teori kalt the somatic marker hypothesis som på norsk kan oversettes til "hypotesen om kroppslige markører".

Damásio mener at vi ikke tar beslutninger kun basert på logikk, men basert på kroppslige og fysiologiske signaler som han kaller somatiske markører, som f.eks. forhøyet hjerterytme, pust, svetting, muskelspenninger og indre spenninger m.m. Og at disse er ledsaget av det han kaller magefølelse (gut feeling), som heller ikke er tilfeldige signaler, men er bygget på tidligere erfaring og læring. Disse kan være både positive og negative.

Ok så hva er så spesielt med dette? Er ikke det meste av de kroppslige signalene vi får basert på erfaring og læring? Jo, men det er ikke dette som er poenget. Damasio kom frem til at det ikke er logikk eller intellekt som er nødvendig for å ta en beslutning, men følelser, nærmere bestemt følelsesmarkører som indikerer om noe føles subjektivt riktig eller "feil"/ubehagelig” (ikke moralsk). Poenget hans er at følelser ikke er det motsatte av fornuft, snarere at de er en nødvendig del av god dømmekraft.

Det som disse viser er at det finnes en indre, kroppslig forankret viten. Alle tre peker på at vi "vet" noe som ikke går gjennom ren logikk eller intellekt. Kall det magefølelse, instinkt, intuisjon eller indre viten. Hvordan vil det være å stole mer på kroppens egne intelligens og sin indre stemme, og hvordan kan det se ut? (Da mener jeg ikke ukritisk lytte til alle impulser og signaler kroppen gir.)