Å stole på egen stemme

I forrige innlegg kikket vi på den indre stemmen, og skal nå se videre på temaet. Hva gjør at det kan være vanskelig å lytte til vår indre, autentiske stemme? Og hvilke andre stemmer kan vise seg?

Vi mister kontakten med oss selv

Vi starter med å se på hva som kan gjøre det vanskeligere å komme i kontakt med vår indre stemme, og en årsak er at vi konstant ”dras” ut av oss selv. Først, hva menes med uttrykket ”dras” ut av seg selv?

• Eksternt og fragmentert: at oppmerksomheten, fokuset og energien vår blir utadrettet, mot personer, aktiviteter og ting utenfor oss selv.
• Stress og hodestyrt: Man kjenner ofte stress og travelhet, følelsen av å ikke kunne lande, altså mindre følelse av være jorda og sentrert. Og vi er mer i hodet enn i kontakt med kroppen.

Hvorfor blir det slik?

• Hodestyrt og prestasjonssamfunnet: Vi læres og belønnes fra tidlig alder at hva vi gjør og hva vi er flinke til, og å være dyktig intellektuelt er høyt verdsatt. (Ikke at det er noe galt å kunne eller være god på ting). Skole og samfunn belønner hva vi vet, kan og får til, og kanskje mindre hvem vi er som mennesker, og kroppslig erfaring og det å kjenne etter får mindre plass. Spørsmålet kan bli «Hva mer skal jeg bli flink til?» eller «Hva forventes av meg?», fremfor «Hva opplever jeg faktisk?».
• Vi mister kontakten med egen kropp og kroppens signaler: Når oppmerksomheten vår hovedsakelig er rettet mot tanker, oppgaver og ytre stimuli, legger vi mindre merke til kroppslige fornemmelser og signaler. 
• Konstant stimulering og distraksjon: Vi får en informasjonsoverload og overstimuli gjennom mobil, varsler, sosiale medier og underholdning i en konstant strøm, som gir lite rom for stillhet og for å registrere hva som faktisk foregår i oss.

• Vi lærer å overstyre det vi kjenner og høyt stressnivå: Spesielt i dagens samfunn hvor det er høye krav til effektivitet og produksjon, blir vi ofte tvunget til å velge bort kroppens signaler, og ofte må vi gjøre det for å fungere. (Uten at det betyr at man alltid skal høre på alle signaler man får fra kroppen). Men er det kanskje ikke oss problemet ligger, men måten samfunnet er strukturert?
• Mindre kontakt med natur og kroppslig aktivitet: Mange bor i byene og mye av livet foregår innendørs, stillesittende og foran skjermer. Vi mister kontakten med naturen, og det kan gi færre situasjoner hvor vi er oppmerksomme på kropp, sanser, omgivelser og naturlige rytmer. Selv om mange trener, er det ofte ikke for å bygge god helse, men som en del av en optimalisering eller et ”regime”.
• Vi legger vurderingen utenfor oss selv, samtidig som det ofte må skje raskt: vi kan søke svar hos foreldre, familie, venner, sosiale medier, algoritmer, eksperter og «smarte» teknologier fremfor å undersøke hva vi selv opplever og vurderer. Vi kan raskt slå opp med et tastetrykk og det kan gjøre det mindre naturlig å tåle usikkerhet og undersøke egen erfaring, og den indre vurderingen er ofte tvetydig og trenger tid.

Hva er et fellestrekk her? Jo, vi blir ekstremt ytre styrte. Det er ikke rart at vi kan kjenne på at vi blir ”dradd” ut av oss selv, fordi det er jo nettopp der vi plasserer fokuset og energien vår. (Og jeg mener ikke dette utelukkende er feil.) Men det kan gå på bekostning av å ha kontakt med seg selv, og hva man egentlig tenker og føler, for å nevne noe. Her hadde det vært veldig relevant å gå nærmere inn på Edward Deci & Richard Ryan sin teori om selvbestemmelse (self-determination) og motivasjon, som tar for seg forskjellen mellom indre motivasjon (å handle ut fra egne behov og verdier) og ytre motivasjon/påvirkning (å handle ut fra press, forventninger eller krav utenfra). Dette får vi dykke mer ned i senere.

Autentisk

Det går an å si at det som er det ”ekte/sanne” deg er det mest autentiske, men hvem er så det? Kanskje ikke så lett å vite hvis man ikke har fått kjent så mye innover. Som Prof. Farnwsorth i Futurama sier: "Good news, everyone!" Det er mulig å finne mer ut av. For enkelt helts skyld, skal vi ikke gå inn en grundig avklaring av begrepet å være autentisk, men NAOB definerer autentisk med noe som er i samsvar med det innerste vesenet.

Donald Winnicott (1896 – 1971) snakker om det sanne selvet (true self) og det falske selvet (false self). Det sanne selvet forbindes med spontanitet, liv, kreativitet og det å kunne uttrykke noe som faktisk kommer fra en selv, mens det falske selvet utvikles blant annet som en tilpasning til omgivelsenes krav og forventninger. Dette kan minne om Carl Rogers og kongruens og inkongruens.

Hvordan kan det se og føles ut å leve det autentiske jeg'et?

Å leve autentisk, handler om å leve i samsvar med egne verdier og behov. Det betyr ikke at man til enhver tid skal gi etter for hver impuls eller følelse man får fra kropp eller innenfra. For å kunne leve autentisk er man gjerne kjent med seg selv og reflektert over egne behov, slik at man er blitt bevisst på hva som er viktig og riktig for en selv. Altså man har en følelse av autonomi i eget liv, ikke så konfliktfylt, tvilende og stresset, og mange kjenner seg levende. Men det betyr ikke at livet alltid er behagelig, man er jo tross alt et menneske, og da vil man også ha vonde eller negative opplevelser. Vi mennesker er i konstant endring, og noe som føltes autentisk på et tidspunkt kan endre seg over tid.

Hva skal til for å kunne leve autentisk?

Trygghet er en viktig forutsetning for å kunne leve autentisk. Bl.a. det å kunne kjenne på tilhørighet, som er et grunnleggende menneskelig behov, fordi vi har vært avhengig av en flokk for å overleve. Alle trenger sin plass i en flokk. Når man er trygg nok på seg selv og sin plass, har man gjerne ikke behov for å "bevise noe”, beskytte seg, hevde seg, eller alltid uttrykke hva man mener eller føler.

Dømmekraft/skjelneevne (discernment)

Hvilken del av meg kommer den indre stemmen fra?

Richard Schwartz (1949-) mener at personligheten består av flere deler, og i bunn ligger den autentiske delen han kaller selvet, "kjernepersonligheten" vår om du vil, som han mener er medfødt og ikke kan skades. Denne kjennetegnes av 8 c'er: calm (ro), clarity (klarhet), curiosity (nysgjerrighet), compassion (medfølelse), courage (mot), confidence (tillit), creativity (kreativitet) og connectedness (samhørighet). Samtidig finnes det ulike beskyttende og forviste deler av oss selv:

Men kanskje enda viktigere er at det finnes ”ingen dårlige deler” (no bad parts). Og det kan være vanskelig å være enig i noen ganger hvis man plages av en indre kritiker som aldri slutter å gnåle 😆 Disse tre delene har egentlig har en ”god" hensikt og de ønsker å beskytte, men de kan ofte vise seg på en plagsom måte. Delene utvikler ekstreme roller og overbevisninger som en respons på smerte eller traumer, ofte fra barndommen, og de bærer med seg energien/minnet fra den gang. Og fortsetter i det gamle beskyttelsesmønsteret selv om det ikke lenger trengs, man kan si de har ”fryst” i tid slik som traumer ofte gjør.

Hvilken del er jeg i kontakt med nå? Du kan spørre deg selv:

• Kjenner jeg ro, nysgjerrighet og medfølelse overfor det jeg føler? Da er du i Selvet.
• Kjenner jeg meg dømmende, reaktiv, oppslukt, hastende? Da har en av de tre delene "tatt over”.

Og det kan være vanskelig å ”få følelsen av”. Hvis man opplever mange ulike stemmer, og det er vanskelig å skjelne mellom den ene og den andre, ikke fortvil: som det meste annet kan man øve på å komme i kontakt med den indre, autentiske stemmen og å skjelne den fra de andre. En ting jeg selv har lagt merke til med angst, er at fryktstyrte stemmer roper veldig høyt I STORE BOKSTAVER! Og gjerne vifter litt med armene i tillegg for å bli sett, og ting må gjerne skje NÅ, og i tillegg er det FULL KRISE! Mens intuisjonen (eller den autentiske stemmen), har ingenting å bevise, den kan pirke meg forsiktig på skuldrene, og hvisker ofte lavt, knapt hørbart.

Vi kunne ha fortsatt med f.eks. hva er forskjellen på instinkt, magefølelse, intuisjon? Og sett nærmere på hvordan man kan få mer kontakt med kroppen og intuisjonen, gått mer i dybden på skjelneevne eller traumer. Bli med, det kommer i andre innlegg, forundringen fortsetter:)